Noen ganger utsetter jeg ting og tror jeg har tid. Men årene går, stillheten senker seg, og en dag står jeg overfor fortiden min med bare ett spørsmål: kan jeg fortsatt rette opp feilene mine?
Det er avgjørelser vi tar på sekunder som blir med oss hele livet. I øyeblikket tror vi at vi gjør det vi kan for å holde oss flytende, for å fortsette å bevege oss fremover. Men med tiden innser vi at vi ikke har beveget oss fremover; vi har bare unngått problemet. Lenge trodde jeg at det var lettere å dra enn å bli. Jeg visste ennå ikke at man kan flykte fra en situasjon, men aldri fra sin egen samvittighet.
Dagen jeg lot frykten bestemme for meg
Jeg husker fortsatt den perioden i livet mitt da alt ble for tungt, for komplisert, for smertefullt. Jeg følte at verden kollapset rundt meg, og at jeg ikke var sterk nok til å takle det. Så jeg gjorde det mange gjør når de er redde: Jeg flyttet til en annen by.
Jeg overbeviste meg selv om at det var det beste å gjøre. At jeg ikke var i stand til å håndtere det, at andre ville gjøre det bedre enn meg, at tiden til slutt ville ordne opp i ting. Vi er veldig flinke til å fortelle oss selv historier når vi vil unngå sannheten.
Sannheten er at jeg ikke var modig. Jeg valgte den enkle veien med stillhet fremfor utfordringen med å være til stede.
Årene som fulgte blander seg sammen i minnet mitt. Jeg jobbet mye, kom sliten hjem til leiligheten min, så på TV, sov, og så begynte jeg på nytt. Utenfra hadde jeg et normalt liv. Men inni visste jeg at noe viktig manglet.
Jeg unngikk visse datoer, visse steder, visse samtaler. Jeg ville ikke tenke på livet jeg ikke hadde levd, øyeblikkene jeg hadde gått glipp av, minnene som aldri ville eksistere.
Det merkeligste er at man til slutt venner seg til å leve med anger. De blir stille, men de forsvinner aldri helt.
For fullstendige steketider, gå til neste side eller klikk på Åpne-knappen (>), og ikke glem å DELE med Facebook-vennene dine.
